Jeg har holdt på en stor hemmelighet de siste årene i mitt liv, noe jeg ikke har villet fortelle til andre. Dette er noe som jeg har skammet meg over i lang tid. Selvom det ikke er jeg som burde skamme meg. Jeg har vært depremert og lidd av angst. Det skjedde mye i mitt liv som ungdom. Jeg ble totalt forandret. Uansett hvor jeg gikk var det alltid noen som dømte meg. De pekte, så, snakket stygt om meg bak ryggen min. Alle visste hvem jeg var. Hvem jeg er. De spredde ut rykter, rykter som ikke engang var sanne.
Alle lo, ingen smilte til meg.
Dette gjorde at jeg mistet selvtilliten min, jeg mistet alle de positvie tingene i livet, jeg mistet også meg selv.
Der gikk jeg 4 år i mørket, hvor jeg befant meg i en kjeller av lengsel. Ikke var det vinduer og ikke var det lys. Slik virket det altså for meg. Uansett hvor jeg gikk eller snudde meg, var det mørkt. Alt jeg ville var å finne den nøkkelen der i mørket som ville kunne åpne døren til lyset.
Jeg ble slengt dritt om fra alt for mange som bodde i byen min. De fleste visste hvem jeg var, fordi dem hørte på rykter. Alt for mange dømte meg, til og med folk jeg aldri hadde sett i virkeligheten. Jeg ble ødelagt. Det var dagen jeg mistet meg selv og alt jeg hadde vært. Jeg smilte utenpå, men inni var alt ødelagt. Jeg hadde alltid en vond følelse inni meg, til slutt kunne jeg ikke takle mer av den vonde følelsen. Jeg måtte få vekk alle de vonde tankene. Jeg byttet skoler. Jeg klarte bare ikke mer. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle komme meg ut av det. Jeg kan ikke beskrive hvor mye jeg hater dem som gjorde en del av livet mitt liv slik og alle de som gjør slik mot andre mennesker.
Jeg skulle virkelig ønske de hadde visst bedre. Alle trodde livet mitt var perfekt og at jeg hadde alt. Men egentlig hadde jeg ikke det jeg ønsket meg aller mest. LYKKE. Kanskje dere så meg smile, men innvendig gråt jeg. Jeg gråt av reddsel for å ikke klare dagen som kom. Jeg var ødelagt på innsiden, noe som tok veldig lang tid å skjønne. Jeg ville ikke engang tenke på at jeg var syk. Jeg hadde blitt syk av andre mennesker. At folk virkelig har hjerte til å såre folk så mye, skjønner jeg ikke. Jeg slet, orket ikke noe, ikke spiste jeg, bare sov. Sove var alt jeg ville, for å slippe og tenke. Dette første til at jeg fikk mye fravær, men klarte heldigvis å bestå med et snitt jeg var fornøyd med selvom jeg var veldig syk. Jeg gikk tom for krefter.
Å bytte skole var heller ikke løsningen på et lykkelig liv. Jeg visste ikke hvem jeg kunne stole på, hadde ingen og snakke med. Jeg låste meg totalt inne. Åpnet meg ikke for noen. Sånn at folk slapp å snakke om det. Jeg var døds redd for at om noen fant det ut, ville det gå rykter og folk ville se ned på meg ennå mer. Jeg kunne ikke stole på noen. Jeg føler jeg fortsatt ikke kan stole på alle mine venner.
Jeg var totalt nede i to år, noe som førte til at jeg måtte slutte på vgs, fordi jeg rett og slett ikke var i stand til å reise meg fra sengen. Men så kom jeg meg litt på bena igjen. Jeg begynte å forstå. Forstå at jeg ikke skulle la noen som virkelig hadde sunket så lavt ved å ødelegge andres liv, ødelegge meg mer. Jeg hadde fått nok. Jeg begynte å slutte og høre på hva folk sa om meg, for jeg visste godt selv at jeg alltid visste hva som var sant av det folk gikk og sa. Jeg begynte å le for meg selv, når jeg hørte på alt det dritet folk virkelig kunne finne på. Om de hvertfall skulle finne på noe, kunne dem funnet på noe bedre. Skjønner ikke at folk kan føle seg bedre med seg selv av å hakke ned på andre. For til slutt er det dem selv som står der i mørket. Nå har jeg endelig funnet lykken igjen. Hver dag er en glede. Jeg klarte å komme meg ut av det til slutt. Jeg har mistet en stor del av meg gjennom disse årene, men kjempet for å få dem tilbake. Jeg stolte ikke på noen. Jeg gråt hver natt. Men nå er det slutt på alle de negative tankene. Jeg bestemte meg for å tenke positivt. Det er ikke litt lett, for alle de positive tankene blir fort omgitt til negative tanker. Destruktive tanker som ødelegte dagen min.
Jeg vil alltid ha arr fra fortiden, arr som minner meg på at i denne verden finnes det onde mennesker. Mennesker som nyter det å se folk lide. Mennesker som virkelig ikke kan ha det godt med seg selv. De må skade andre, for å få det bedre med seg selv. Og det blir feil.
De personene som er glad i deg sier de skal støtte deg, men det er ikke lett for en som ikke har gjennomgått det selv å hjelpe deg opp. De sier du overreagerer. Men innerst inne vet du at du ikke gjør det. Den støtten du får er kanskje ikke nok for å holde deg i livet. Du trenger noe mer. En som forstår. En som vet hvordan det er å kjenne på den følelsen du har inni deg hver eneste dag. Hver eneste time. Hvert minutt. Det er en vond følelse. En slags knute som ikke vil løse seg opp. Det gjør vondt, men det går bedre så lenge du er i andre tanker. Den følelsen er en følelse av ensomhet, lengsel, redsel for å ikke være som alle andre. Men du er ikke alene i denne verden. Det er mange andre som opplever det samme, selvom det ikke skulle vært slik. Er det slik verden er å leve i idag.
Men det er på tide å forlate fortiden, og endelig begynne å leve.
Leve livet mitt, slik jeg fortjener det.
Så om noen har det slik som jeg har hatt det, ikke la deg knekke.
Ikke la andre styre DITT liv. Det er tøft, og kanskje utrolig vanskelig, men tro meg, det vil bli bedre med tiden. Du må ha tro på deg selv, og tro på at du skal klare det.
Og husk; Du er mye sterkere enn dem som dytter deg ned.
© Skrevet av Linn Høvik.
IN A SECRET RELATIONSHIP 
13 responses to “JEG MISTET ALLE DE POSITIVE TINGENE I LIVET, JEG MISTET OGSÅ MEG SELV.”
Lykke til i NY!
Jeg støtter deg! dat må ha vert fælt.
Også har jeg en bokanbefaling: Mer selvfølelse av Mia Törnblom
Så utrolig trist å lese, du skriver veldig bra!
hei, jeg har begynt å lese bloggen din nå i det siste, og liker den veldig godt! 🙂
det var fælt å lese hvordan du har hatt det, og du har all min medfølelse! Jeg blir veldig glad for å høre hvordan du klarte å komme deg ut av mørket! fortsett med det, kjemp deg videre.
Er ikke ofte jeg leser teksten på blogger men dette rørte meg. Har bodd i samme by som deg hele livet mitt, og har aldri hørt ditt navn bli nevnt. Jeg er nok noe eldre enn deg, men mange felles bekjente har vi likevel. Jeg vet hvordan det er å bli utstøtt på den måte, jeg var også en av de “alle viste hvem var” og er det kanskje forsatt. Nå i dag sitter jeg igjen med fortrengte minner og er veldig fornøyd med hvordan opplevelsene har forandre meg som person. Jeg tror at når man først klarer å bearbeide hendelser som har påvirket en i så stor grad, gjør det personen sterkere, mer ansvarsfull og oppmerksom. Syns også du er veldig modig som reiser for å oppfylle drømmene dine!
Trykket helt tilfeldig inn på bloggen din og klarte bare ikke forlate den før jeg hadde kommentert dette innlegget. Håper du får noe igjen for tilbakemld og lykke til i New York!
Tusen takk for søt kommentar Amalie 🙂 Det betyr mye for meg.
Nå ble jeg trist. Jeg kjenner deg ikke, men jeg unner deg ikke noe vondt, og at det finnes så slemme mennesker, er rett og slett forferdelig. Hvorfor bruker de tiden sin på å rakke ned på andre? jeg forstår det ikke, og kommer sikkert aldri til å forstå det. Det du har gått gjennom må ha vært utrolig vanskelig, og du har ikke fortjent det. Jeg blir så lei meg på dine vegne. ååååh, at folk er så slemme. Jeg blir sint og frustrert. Hvordan ender folk opp som totale drittsekker som lever et liv hvor man trykker folk ned for å føle seg bedre med seg selv? Jeg skulle så gjerne hatt svaret på det.
Jeg har selv hatt en del problemer med jenter. Jenter er slemme mot hverandre. Og jeg takler det ikke. Jeg vet jeg ikke bør la meg knekke, men det er enklere sagt enn gjort. Jeg bør egentlig bare si: fuck it,det er dere som kaster bort tiden deres. Jeg kunne ikke brydd meg mindre.
Men innerst inne bryr jeg meg om hva andre mener, selv om jeg ikke vil det. Jeg har opp gjennom de siste årene virkelig lært hvem mine ekte venner er. Og hvilke folk jeg skal holde meg unna. Jeg har fortsatt dårlig selvtillit, men det tror jeg at jeg alltid vil ha,på en måte. for det er måten jeg ser på meg selv som er ødelagt.
Du er virkelig sterk som ikke har gitt opp, selv om du kanskje på et punkt følte at du gjorde det, eller ihvertfall ville det.
Utifra det lille jeg vet om deg, som kun er lest fra bloggen din som jeg oppdaget for bare en uke siden eller noe, så virker du som en utrolig bra person. Sprudlende, glad, kjempepen, og jordnær. Jeg kjenner deg ikke bedre desverre, så jeg kan jo ikke uttale meg om noe mer, men slik virker du ihvertfall. Du kan se tilbake på det som har skjedd deg og tenke at det har gjort deg sterkere. Hvis ikke DET knakk deg, så skal det vel mye til for å klare det?
Jeg syns ikke andre mennesker skal få gleden av å se deg ha det vondt. Så la dem se deg smile, selv om det er vanskelig. Det vil få dem til å tenke at du ikke bryr deg, og at du har det bra, og det er jo ikke det de vil. De vil at du skal ha det dårlig.
Jeg skulle ønske det ikke fantes sånne mennesker.
Men uansett, du er en fantastisk person, ikke la noen andre si noe annet. Ikke la noen presse deg ned. Vi jenter burde bli bedre på å løfte hverandre opp. Gi komplementer og være snille mot hverandre.
Kjempe fint innlegg. Det rørte meg veldig.
Tusen takk Caroline. Den kommentaren betydde veldig mye for meg. Syntes også det er urettferdig at det finnes slike, og jeg håper ting går bedre med deg også. Jeg tror visse jenter alltid vil være slik, det er personer som aldri vil forandre seg, aldri bli voksen 🙂 Så ta godt vare på deg selv og dem du har nær. Og tusen takk for alle de søte ordene, setter virkelig pris på det 🙂
Vil sende deg en stor klem og gratulere deg med at det enorme motet du viser. Ved å være åpen har du tatt et kjempestort skritt mot lykken (kanskje et enda større skritt enn det er å reise til New York). Vennene dine vil helt sikkert støtte og hjelpe deg,- men da må de vite hvordan du har det. Personer som du møter på din vei vil også gi deg masse varme når du viser hvem du er.
Du har absolutt ingenting å skamme deg over. Det er ingen tvil om at du er en fantastisk person som har mye å gi verden. Vi er heldige som har deg her!!!!!
Berta: Tusen tusen takk for varme ord. Setter veldig pris på det! 🙂 Jeg vet jeg ikke er den eneste som har hatt det tøft, så vil gjerne nå ut til andre om at selvom alt håp føles ute, finnes det håp om å bli helt bra igjen, eller til og med enda bedre, endra sterkere 🙂 Så tusen takk!
Det er rørende å lese det du skriver. Det er tøft av deg å dele dine erfaringer. Lykke til videre og jeg håper alt godt faller din vei 🙂
Jeg begynte å gråte litt da jeg leste det. Utrolig bra gjort av deg å reise deg fra det som skjedde. Jeg tror at de som har opplevde noe sånt som deg, kommer til å være en av de sterkeste tilslutt. En som ikke lar seg knekke en gang til, en som rett og slett er råsterk.
[…] ett år siden jeg ble helt frisk og har ikke hatt noe tilbakefall siden. Innlegget kan dere lese her for dere som ikke har lest det. Dette gjorde også at jeg la på meg en god del. Jeg orket ikke […]