JEG MISTET ALLE DE POSITIVE TINGENE I LIVET, JEG MISTET OGSÅ MEG SELV.


Jeg har holdt på en stor hemmelighet de siste årene i mitt liv, noe jeg ikke har villet fortelle til andre. Dette er noe som jeg har skammet meg over i lang tid. Selvom det ikke er jeg som burde skamme meg. Jeg har vært depremert og lidd av angst. Det skjedde mye i mitt liv som ungdom. Jeg ble totalt forandret. Uansett hvor jeg gikk var det alltid noen som dømte meg. De pekte, så, snakket stygt om meg bak ryggen min. Alle visste hvem jeg var. Hvem jeg er. De spredde ut rykter, rykter som ikke engang var sanne.
Alle lo, ingen smilte til meg.

Dette gjorde at jeg mistet selvtilliten min, jeg mistet alle de positvie tingene i livet, jeg mistet også meg selv.

Der gikk jeg 4 år i mørket, hvor jeg befant meg i en kjeller av lengsel. Ikke var det vinduer og ikke var det lys. Slik virket det altså for meg. Uansett hvor jeg gikk eller snudde meg, var det mørkt. Alt jeg ville var å finne den nøkkelen der i mørket som ville kunne åpne døren til lyset.

Jeg ble slengt dritt om fra alt for mange som bodde i byen min. De fleste visste hvem jeg var, fordi dem hørte på rykter. Alt for mange dømte meg, til og med folk jeg aldri hadde sett i virkeligheten. Jeg ble ødelagt. Det var dagen jeg mistet meg selv og alt jeg hadde vært. Jeg smilte utenpå, men inni var alt ødelagt. Jeg hadde alltid en vond følelse inni meg, til slutt kunne jeg ikke takle mer av den vonde følelsen. Jeg måtte få vekk alle de vonde tankene. Jeg byttet skoler. Jeg klarte bare ikke mer. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle komme meg ut av det. Jeg kan ikke beskrive hvor mye jeg hater dem som gjorde en del av livet mitt liv slik og alle de som gjør slik mot andre mennesker.

Jeg skulle virkelig ønske de hadde visst bedre. Alle trodde livet mitt var perfekt og at jeg hadde alt. Men egentlig hadde jeg ikke det jeg ønsket meg aller mest. LYKKE. Kanskje dere så meg smile, men innvendig gråt jeg. Jeg gråt av reddsel for å ikke klare dagen som kom. Jeg var ødelagt på innsiden, noe som tok veldig lang tid å skjønne. Jeg ville ikke engang tenke på at jeg var syk. Jeg hadde blitt syk av andre mennesker. At folk virkelig har hjerte til å såre folk så mye, skjønner jeg ikke. Jeg slet, orket ikke noe, ikke spiste jeg, bare sov. Sove var alt jeg ville, for å slippe og tenke. Dette første til at jeg fikk mye fravær, men klarte heldigvis å bestå med et snitt jeg var fornøyd med selvom jeg var veldig syk. Jeg gikk tom for krefter.

Å bytte skole var heller ikke løsningen på et lykkelig liv. Jeg visste ikke hvem jeg kunne stole på, hadde ingen og snakke med. Jeg låste meg totalt inne. Åpnet meg ikke for noen. Sånn at folk slapp å snakke om det. Jeg var døds redd for at om noen fant det ut, ville det gå rykter og folk ville se ned på meg ennå mer. Jeg kunne ikke stole på noen. Jeg føler jeg fortsatt ikke kan stole på alle mine venner.

Jeg var totalt nede i to år, noe som førte til at jeg måtte slutte på vgs, fordi jeg rett og slett ikke var i stand til å reise meg fra sengen. Men så kom jeg meg litt på bena igjen. Jeg begynte å forstå. Forstå at jeg ikke skulle la noen som virkelig hadde sunket så lavt ved å ødelegge andres liv, ødelegge meg mer. Jeg hadde fått nok. Jeg begynte å slutte og høre på hva folk sa om meg, for jeg visste godt selv at jeg alltid visste hva som var sant av det folk gikk og sa. Jeg begynte å le for meg selv, når jeg hørte på alt det dritet folk virkelig kunne finne på. Om de hvertfall skulle finne på noe, kunne dem funnet på noe bedre. Skjønner ikke at folk kan føle seg bedre med seg selv av å hakke ned på andre. For til slutt er det dem selv som står der i mørket. Nå har jeg endelig funnet lykken igjen. Hver dag er en glede. Jeg klarte å komme meg ut av det til slutt. Jeg har mistet en stor del av meg gjennom disse årene, men kjempet for å få dem tilbake. Jeg stolte ikke på noen. Jeg gråt hver natt. Men nå er det slutt på alle de negative tankene. Jeg bestemte meg for å tenke positivt. Det er ikke litt lett, for alle de positive tankene blir fort omgitt til negative tanker. Destruktive tanker som ødelegte dagen min.

Jeg vil alltid ha arr fra fortiden, arr som minner meg på at i denne verden finnes det onde mennesker. Mennesker som nyter det å se folk lide. Mennesker som virkelig ikke kan ha det godt med seg selv. De må skade andre, for å få det bedre med seg selv. Og det blir feil.

De personene som er glad i deg sier de skal støtte deg, men det er ikke lett for en som ikke har gjennomgått det selv å hjelpe deg opp. De sier du overreagerer. Men innerst inne vet du at du ikke gjør det. Den støtten du får er kanskje ikke nok for å holde deg i livet. Du trenger noe mer. En som forstår. En som vet hvordan det er å kjenne på den følelsen du har inni deg hver eneste dag. Hver eneste time. Hvert minutt. Det er en vond følelse. En slags knute som ikke vil løse seg opp. Det gjør vondt, men det går bedre så lenge du er i andre tanker. Den følelsen er en følelse av ensomhet, lengsel, redsel for å ikke være som alle andre. Men du er ikke alene i denne verden. Det er mange andre som opplever det samme, selvom det ikke skulle vært slik. Er det slik verden er å leve i idag.

Men det er på tide å forlate fortiden, og endelig begynne å leve.
Leve livet mitt, slik jeg fortjener det.

Så om noen har det slik som jeg har hatt det, ikke la deg knekke.
Ikke la andre styre DITT liv. Det er tøft, og kanskje utrolig vanskelig, men tro meg, det vil bli bedre med tiden. Du må ha tro på deg selv, og tro på at du skal klare det.
Og husk; Du er mye sterkere enn dem som dytter deg ned.

© Skrevet av Linn Høvik.